Del 1 refleksjon

Hva er det som setter i gang fødselen? Det er blitt forsket mye rundt dette spørsmålet og vi vet fortsatt ikke helt nøyaktig svaret. Det vi vet er at selve impulsen kommer fra barnet og morkaken. Du som gravid har da ikke så mye å si – eller?

Når man kan bivåne mange fødsler og i tillegg har mulighet til å se ungene vokse opp og utvikle sine personligheter så kan man tydelig se paralleller mellom fødselsforløpet og personligheten. Hvor mye preger ungene selve fødselsforløpet og hvor mye blir de preget av det? Hvor mye kan du bidra og bestemme?

De som har født flere barn blir noen ganger overrasket over hvor stor forskjell det kan være fra den ene til den andre fødsel. Fødselen er langt ifra bare en anatomisk og fysiologisk prosess. Den kan berøre gamle mønstre og trossystemer, den kan helbrede, skape traumer, utvide grenser og utvide horisonten, på et dypt plan. Den kan være preget av livssituasjonen og livsprosessen du akkurat står oppe i. Det er individuelt hvor lang tid det trenges for å gå gjennom fødselsprosessen på de forskjellige plan. Det er ikke lengden av fødselen som avgjør om det er en god eller dårlig opplevelse, men hvor trygg og ivaretatt man føler seg, hvor mye ens behov blir lyttet til og respektert. Når man kan gå gjennom prosessen i sitt tempo, med forståelse, kjærlighet og god støtte og veiledning er det en stor sjanse for at fødselen oppleves som mestring, vekst, utvikling, og at den i noen tilfeller kan virke helbredende.  

Hvilken rolle spiller nå barnet i denne prosessen? Har også barnet et behov for å bli født i sitt eget tempo? Det er ikke sjeldent man ser at et barn som er rask i sin handling, i sin utvikling, i sine bevegelser, også har hatt en rask fødsel. Derimot kan et barn som er mer rolig, kanskje litt nølende, som tar to skritt frem for så å gå ett tilbake, ha trengt litt mer tid under fødselen. Andre igjen bruker tid for å bestemme seg, men når de først har gjort det må alt skje veldig fort.  

Hvor viktig er det for et barn å være med å bestemme fødselsforløpet og tiden det tar?

Svangerskap og fødsel er et samarbeid mellom barnet og den gravide (og høyst sannsynlig også faren). Ikke bare mors helse og ytre faktorer men også kontakten mellom mor og barn i svangerskapet styrker barnets utvikling og ressursene. Et barn som blir sett og lyttet til i mors liv er mer ressurssterkt under fødselen og kan tydeligere si fra i svangerskapet hvis det mistrives med noe. Kontakten styrker også mors våkenhet og intuisjon overfor signalene barnet sender til henne.

Kan en god kontakt mellom mor og det ufødte skape et samarbeid hvor begge på et plan er klar over den andre sine behov? Kan det påvirke fødselen i den retning at begge har mulighet til å lytte til, respektere og tilpasse seg den andre sine behov slik at fødselen blir et samarbeidsprosjekt?

Hva er det som setter i gang fødselen? Hormonene skilles ut gjennom en impuls gitt fra barnet og morkaken. Oppstår impulsen fra et rent fysiologisk plan eller kan den også påvirkes av samarbeidet mellom mor og det ufødte på et mer emosjonelt og spirituelt plan?

 

Del 2 Informasjon

Før fødselen kommer i gang skjer det en modningsprosess hos både mor og barn som kan arte seg og oppleves på mange forskjellige måter.

Prosessen starter gjerne noen uker før selve fødselen. Noe skjer ubemerket som f.x. modningen av barnets lunger.  Andre tegn er mer tydelige, som nedpressfølelsen og forsterkede kynnere.

Det finnes flere typer kontraksjoner som bidrar til å forberede og modne kroppen (og barnet) til fødselen. Fra rundt uke 25 i svangerskapet vil mange gravide kjenne at magen kan bli hard gjentatte ganger gjennom dagen. Det kalles Braxton Hicks kontraksjoner og modner livmora til sin oppgave under svangerskapet og fødselen. Fra rundt uke 36 vil kontraksjonene vanligvis endre sin karakter. De vil nå hjelpe barnet til å finne sin vei ned i bekkenet, og de vil gjøre livmorhalsen kortere og mormunnen mykere.

Vanligvis skjer modningen av livmorhalsen og mormunnen over flere dager. I noen tilfeller kan disse kontraksjonene la vente på seg, for så å gjøre jobben sin i løpet av en natt. Når man ikke er klar over det kan man tro at fødselen har startet og dra til fødeavdelingen for så å måtte reise skuffet hjem.

Når man i slutten av svangerskapet ikke kjenner til kynnere eller veldig lite så kan det være et tegn på at modningsprosessen vil skje i løpet av en natt (eller dag/døgn). Dette gjelder spesielt når man får sitt første barn. Reiser man til fødeavdelingen og blir undersøkt vaginalt og får beskjed om at mormunnen kjennes umoden ut, betyr det at man først skal gjennom modningsprosessen og at kontraksjonene man kjenner ikke er selve fødselen.

Kontraksjonene kan være vonde, men når du føler deg trygg og er klar over at kontraksjonene er selve modningsprosessen, vil de etter en tid gi seg og du vil få den pausen du trenger for å sove og samle energi til selve fødselen. Når du derimot tror at fødselen allerede er i gang vil det lett føre til bekymring over at det skjer så lite åpning og fremgang. Spenningen det medfører kan gjøre at kroppen ikke får avsluttet sitt modningsarbeid og kontraksjonene vil vedvare for så å gå over i selve fødselen uten den nødvendige hvilen.

Når man får sitt første barn er det fort gjort at man bruker for mye energi i fødselens latensfase (den fasen som kommer etter modningsprosessen og som går over i den aktive fasen når mormunnen er omtrent 3-4 cm åpen). Man har kanskje ventet en stund og når det endelig skjer noe, er man spent, gleder-gruer seg, er usikker på når man skal dra/ringe jordmor, er redd for at det skal stoppe opp igjen. Mye av den energien som kroppen trenger i den siste fasen av fødselen blir her allerede brukt opp på pusting og aktivitet. De aller fleste førstegangsfødende opplever på sykehuset å få et ristimulerende drypp fordi riene blir for svake mot slutten. Hver fjerde førstegangsfødende som har planlagt en hjemmefødsel må overflyttes til sykehus på grunn av at hun trenger hjelp av nettopp kunstig ristimulering.

Prøv å hvile, både med kropp og i sinn så lenge som mulig. Spis energirik, lett mat. Overlat styringen til kroppen. Hvis det stopper opp så vil det også komme i gang igjen. Kroppen vet hvordan det er best for deg og barnet. Ikke ha for tidlig fokus på fødsel, på pusting, på telling m.m. Utviklingen av riene er så forskjellig fra fødende til fødende. Ikke sammenlign med det du har hørt og lest hvordan det skal være. Lytt innover og ha tillit til ditt helt eget individuelle forløp.

Når mormunnen har åpnet seg begynner utdrivnings-/frigjøringsfasen. Nå er det ikke uvanlig at riene avtar en kort periode i intensitet og hyppighet. I denne pausen skjer det mye på forskjellige plan. Barnets hode trenger noen ganger tid til å tilpasse seg bekkenets anatomi og fullføre den siste rotasjonen. Tilpasningen skjer enklere uten for mye trykk ovenfra. Dominansen av parasympatikus under åpningsriene gjorde at man kunne hengi og åpne seg, og nå er tiden kommet for at sympatikus igjen blir mer dominant. For å gå gjennom den siste fasen trenger man mer handlekraft, vilje og mot. Det er ikke sjelden at man i denne fasen føler seg helt utmattet både fysisk og psykisk. Følelsen av ikke å ha mer å gi er kjent for mange. Man kan bli redd for at man ikke klarer mer og at barnet aldri vil komme seg gjennom bekkenet. Man har lyst å gi opp. Her skjer det en transformasjon hvor man med hjelp av endorfinene (kroppens rusmiddel) utvider grensene sine og etter hvert klarer å hente frem reservene og en besluttsomhet som man kanskje trodde man ikke hadde. Man kan kjenne en kraft og kanskje et slags sinne som gjør at man gå videre. Sympatikus blir aktiv og riekraften tiltar igjen.

Pausen kan også være der for å lade opp batteriene igjen, spise en energibar, gå på toalett for å tømme urinblæren og eventuell hvile seg litt.

Som nevnt ovenfor kan det noen ganger skje - selv etter en pause med opplading av batteriene – at livmoren ikke klarer å produsere gode nok rier. Hindringen kan ligge på det fysiologiske plan eller på det mentale og oftest er det en blanding. (Det samme kan gjelde barnet)

Nå gjelder det å prøve å finne ut av hva som ligger i veien for en fremgang.

Det du som fødende kan gjøre er å kjenne etter om det er noe som hindrer deg i å fortsette fødselen. Det kan være noe inne i deg, men også ytre omstendigheter. Sett ord på det, se om det er mulighet for å forandre situasjonen slik at fødselen kan fortsette.

Det hjelper mye å bli aktiv. Gå, selv om du er nok så sliten. Sett deg på toalettet, forandre posisjonene dine – helst oppreiste stillinger, og når du må legge deg er det best å ligge på siden. Stimuler brystvortene (ofte veldig effektivt). Aktiver sympatikus; klapp på lårenes fremside, » Nå skal jeg bli ferdig!» Bli gjerne litt sint, i hvert fall besluttsom. Noen massasjeteknikker og akupunktur-/pressurpunkter kan styrke riene. Det er ikke alltid mulig å unngå ristimulerende drypp. Men så lenge barnet har det bra burde du alltid prøve de andre tiltakene først.

 

Sammendrag

  • Vær klar over at modningen av mormunnen noen ganger foregår veldig komprimert i løpet av en dag, og det kan derfor ligne en begynnende fødsel.
  • Hvil så lenge som mulig i både kropp og sinn ved begynnende fødsel. Ta vare på energien og fyll opp batteriene fortløpende. Husk at den aktive fødselen begynner først når mormunnåpningen er rundt 3-4 cm
  • Husk at fødselen er et samarbeidsprosjekt mellom deg og barnet – og faren
  • Det er ikke lengden av fødselen som avgjør om det er en god eller dårlig opplevelse, men hvor trygg og ivaretatt man føler seg, hvor mye ens behov blir lyttet til og respektert

Flere gode råd til fødselen

  • Ha fokus på å aktivere det parasympatiske systemet – se kapittelet om det
  • Ta vare på /skap deg en trygg, rolig og uforstyrret atmosfære. Demp belysningen, hør på rolig musikk du er glad i, se til at det er minst mulig impulser utenfra (mobil!), trekk deg tilbake, visualiser en beskyttende boble rundt deg, kjenn etter hva dine behov er
  • Drikk mye, gå regelmessig på toalett (en full urinblære hemmer effektive rier og tar plass fra barnet) spis noe lett og energirikt
  • Unngå for tidlig aktivitet og fokus på fødsel
  • Du kan telle deg gjennom riene eller bruke andre metoder som hjelper deg med å konsentrere deg
  • Rolig pust med fokus på utpust
  • Indre innstilling. Hils riene velkommen, de trenges for at barnet kan bli født. Ordet «ja» åpner opp, ordet «nei» gjør trangt
  • Når munnen er lett åpen og kjeven avslappet vil også mormunnen kunne åpne seg lettere
  • Utkonkurrer smerteimpulsen med lyd/musikk. Nervene som sender smertesignal til hjernen er de samme som sender lyd impulser. Rolig musikk kan dempe smerteimpulsene. Det samme gjelder lyd du lager selv. I fødselens overgangsfase kommer impulsen til å lage lyd hos mange av seg selv. Ikke undertrykk dette hjelpemiddelet. Se til at lydene som kommer fra deg er åpnende. Det vil si at de er lave, en slags urkraft som kommer til uttrykk.
  • Skift mellom aktivitet og hvile
  • Bruk gjerne vann (dusj, badekar) til lindring
  • Spør eventuelt etter akupunktur eller at dere blir vist punkter som kan masseres
  • Ha bevegelse i bekkenet – det gjør det lettere for barnet å rotere gjennom bekkenet
  • Bryststimulering, aktivitet og besluttsomhet styrker riekraften i utdrivningsfasen
  • Eliminer det som gjør deg utrygg og som kan hindre fødselsfremgangen
  • Når barnet nærmer seg bekkenbunnen er det for noen svært motiverende å selv kjenne på barnets hode
  • Veksle gjerne mellom forskjellige stillinger i utdrivningsfasen
  • Når barnet er født: Ha uavbrutt hud-mot-hud-kontakt frem til barnet har sugd godt ved begge bryst