Det autonome nervesystemet som er delt i parasympatikus og sympatikus er av stor betydning for utviklingen av barnet, svangerskapet og fødselen og blir derfor viet et ekstra kapittel.

Med litt bakgrunnsinformasjon kan du gjøre mye selv for å støtte en normal utvikling av svangerskapet, lindre svangerskapsrelaterte plager, støtte et normalt fødselsforløp og holde smertene på et håndterbart nivå.

Det autonome nervesystemet (ANS) er den delen av nervesystemet som sammen med hormonsystemet kontrollerer de indre organer. Den utøvende delen av ANS består av det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. Parasympatikus har betydning for fordøyelse, forplantning og andre vedlikeholdsoppgaver, mens sympatikus er spesielt viktig for at kroppen kan omstille seg til situasjoner som krever kraftig fysisk innsats.

God helse innebærer at det er en sunn vekselvirkning mellom de to systemene.

Når det er fare på ferde er det viktig at sympatikus blir dominant og at vi blir i stand til å reagere – enten ved at vi kjemper, eller ved at vi flykter. Det blir også kalt fight – flight system.

Etter at faren er over skal det sympatiske systemet tre tilbake og det parasympatiske systemet skal dominere igjen. Vi slapper av, faller til ro.

I dag har vi en hverdag med mye impulser og aktivitet og lite tid for avspenning og hvile. Med andre ord er sympatikus stort sett på og systemet har kommet i ubalanse.

Hver og en av oss ville ha en stor helsegevinst hvis man kunne gi parasympatikus mer plass igjen.

Graviditet og fødsel

Når man er gravid og under fødselen ser vi den positive virkningen av et system i balanse umiddelbart.

Her er noen tegn til

  • Dominans av sympatikus:

Dårlig blodgjennomstrømning i uterus, økt hjerteslag, store pupiller, hard muskulatur, blek hud, tørre slimhinner, tørre øyne, depressiv stemning, tørr munn, kald svette, lite urin, tørr vagina, mindre seksuell lyst, stram cervix, spastiske kontraksjoner, smerter i nedre uterinsegment, forstoppelse, hard avføring, dårlig matlyst, høyt blodtrykk, overfladisk og rask åndedrett eventuell pipetone ved utånding, sur pust, lukket, anspent holdning.

Vedvarende dominans av sympatikus kan føre til vekstretardasjon og fysiologiske adapsjonsproblemer i svangerskapet, til dystoci (en mormunn som ikke vil åpne seg) under fødselen og ammeproblemer i barselsengen

  • Dominans av parasympatikus:

Ekspansjon, rosa hud, fuktige slimhinner, rolig hjerteslag, smale pupiller, glans i øyene, tar lett til tårer, glede, økt spyttproduksjon, tørr hud, hyppig vannlating, myke kontraksjoner og myk og åpen mormunn, god og regelmessig fordøyelse, lav diastolisk blodtrykksverdi, tendens til åreknuter, sakte og dyp åndedrett, åpne og mottagende holdning.

Begge systemene må ha sin plass og skal stå i en rytmisk vekselvirkning.

I svangerskapet er f.x. det sympatiske systemet nødvendig for å forhindre at mormunnen åpner seg for tidlig, mens det parasympatiske systemet trenges for en god utvikling av morkaken og barnet.

I fødselens første fase er det av fordel med en dominans av det parasympatiske. Her skal mormunnen være myk for en lettere åpning, muskulaturen i og rundt bekkenet skal være avslappet for å tillate en optimal innstilling av barnet, vi trenger fuktige vaginal slimhinner og livmorens kontraksjoner skal rette sin energi ned mot bekkenutgangen. Hvis derimot sympatikus jobber for aktiv vil kontraksjonene jobbe mer i tverretning og kan lett blir krampelignende og lukkende.

I fødselens andre fase, i den såkalte utdrivings- eller frigjøringsfasen, trenger man igjen mer av sympatikus. Etter å ha hengitt seg til åpningsriene er det nå mer behov for å handle igjen. Besluttsomhet i retning av å bli «ferdig», og vilje/mot til å «slippe ut» barnet, er en nødvendig ressurs i denne fasen. Sympatikus er også med å kontrahere livmora etter barnets fødsel for å støte ut morkaken og forebygge unødvendig blødning.

Fordi vi har en dominans av sympatikus i hverdagen vår er det nødvendig å stimulere og å ha fokus på parasympatikus.

Det er en lang rekke med tiltak som støtter det parasympatiske, både på det fysiske, mentale og spirituelle plan.

For å kunne stoppe opp, puste noen dype, rolige åndedrag, senke skuldrene og sakne tempoet trenger vi en bevissthet rundt situasjonen, og god kontakt til kroppen og nuet. Bare noen sekunder med pause vil gi gevinst.

For å skape mer ro vil det kanskje hjelpe deg å henge opp noen lapper i huset med påminnelser som; stopp opp, pust rolig ut, senk skuldrene, vær takknemlig e.l.

Du kan også innføre en rutine i hverdagen din hvor du tar deg tid til f.x. å løse opp spenninger med hjelp av pusten, kommunisere med barnet, tenke på noe du er takknemlig for, gjøre yoga, meditere eller andre av de mangfoldige tiltak som du vil finne på listen nedenfor.

 

Tiltak som støtter parasympatikus

  • Stopp opp, senk tempoet
  • Ta rolige, dype pust med fokus på utpust
  • Lytt til og kommuniser med barnet på den måten som passer deg best
  • Hold i 1 minutt (eller så lenge til du kjenner en forandring) tomlene på tinningene og de andre fingrene på utspring på panna
  • Kjenn på en takknemlighet i deg
  • Følgende områder og punkter er knyttet direkte til de parasympatiske nervene og kan masseres for å stimulere systemet:
  • Hele ansiktet og hodebunnen
  • Lette, rolige og pulserende trykk på øyelokkene midt på øyeeplene (veldig bra ved forhøyet blodtrykk)
  • Mellomgulvet
  • Alle virvlene på ryggsøylen
  • Overgangen mellom rompemuskulaturen og lårenes bakside
  • Akillessenene
  • Anklene på føttenes utside
  • Alt som du gjør rolig med en tilstedeværelse og bevissthet
  • Yogaøvelser, meditasjon, Tai Qi, Qi gong m.m.
  • Å spise maten i en parasympatisk tilstand for å hjelpe fordøyelsen og kroppen til å kunne nyttiggjøre seg alle næringsstoffene. Tenn et lys, pust noen ganger rolig før du begynner å spise, tygg godt, spis sakte, slå av radio/TV, ha gode samtaler rundt matbordet, vis takknemlighet for den maten du har